Tysk bronse – I Tyskland

For bare få uker siden feide Fotball VM over tv-skjermer i alle verdensdeler. Tyskland nådde ikke helt opp til finalen, men møtte Uruguay i bronsefinalen. Den vant de nervepinene 3-2 og jeg fikk med meg øyeblikket –  men ikke i hjemlandet mitt.  På et tysk hotell ved grensen til Frankrike satt jeg, min familie og et knippe tyskere klare til å se oppgjøret mellom Tyskland og Uruguay.

Spenningen var til å ta og føle på gjennom hele VM-kampen. Tyskerne var veldig engasjerte og jeg ble vitne til mange skuffelser såvel som gledesrop. Et og annet “OooOOohh” dukket opp da tyskerne mistet ballen eller bommet på mål, men den største skuffelsen kom ikke før Uruguay skåret det første målet (mener å huske at de puttet ballen i nettet først). Stemningen ble nok så senket og mange virket rett og slett litt forbannet over hele situasjonen. Likevel kom tyskerne sterkere tilbake, det samme gjorde heiagjengen i salongen. Tyskland banket inn et mål og spenningskurven steg i takt med forventningene til tyskerne. Like etter tok Tyskland ledelsen og det var full jubel. Den sank derimot da det igjen ble uavgjort. Første målet kom til å avgjøre kampen. Sammenliknet med 1 omgang var 2 omgang dobbelt så spennende. Nå var det seier eller tap Tyskland.

Stemningen var igjen høyspent og da det ikke kunne bli mer spennende datt signalene ut og tven, en sort blikkboks fra 1800-tallet, ble svart. De første tankene som streifet meg var at noen av de tyske mannfolka kom til å gå amok, men de holdt seg faktisk i ro. Signalene kom svakt tilbake etterhvert og det gjorde ikke noe at bildet skurret så lenge lyden var i orden. Jeg for min del, som ikke skjønner et ord tysk, hadde litt vanskeligere for å holde følge, men selv som 100% nordmann forstod jeg fort når Tyskland hadde skåret det avgjørende målet. Jubelen stod i taket og en god stemning fylte hele rommet. Liten som stor blottet tennene og gleden som ble utsprunget var noe jeg aldri før har opplevd. Jeg tok meg selv i å smile, ikke bare litt, men veldig.

Følelsen av tilhørighet i en gruppe har aldri vært større, et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Utenfor hørtes gledesrop fra andre barer nærliggende og landet strålte av lykke. Været på den annen side strålte ikke like mye. Natten ble fylt med en god blanding lyn, torden, sterk vind og bøtter med regn som resulterte i et heidundrende uvær. Dagen derpå var imidlertid solfylt, sett bort i fra at et par trær var halverte og takstein fra nabobygget hadde falt av og gått i tusen knas på bakken, mellom to biler.

Med andre ord en VM-kamp jeg aldri glemmer.

En medierelatert demonstrasjon

Den 8 Mars 2010 dro 28 elever og 2 lærere til den mye omstridte hovedstaden Aten. Vissheten om demonstrasjoner og tåregass skremte ingen og byen i seg selv virket verken skremmende eller skummel. Slik var det ihvertfall til torsdagen kom snikende. Det var generalstreik i Hellas fra 00.00 torsdag til 00.00 fredag og så og si alt det offentlige var stengt. Hoveddemonstrasjonene foregikk så klart i Aten og torsdag morgen hadde flere samlet seg utenfor hotellet vårt, klare til å protestere. Uten å nøle dro alle frivillig vekk fra det mest utsatte strøket og opp i høyden, til Akropolis. Mens vi stod på toppen kunne vi høre ropene fra demonstrantene og barn som skrek. Et øyeblikk ble vi også vitne til at noe hadde tatt fyr i retning hotellet vårt da svart røyk steg opp derfra, trolig fra en bensinbombe. Hjemme satt skrekkslagne foreldre og leste om hendelsene på nettet eller så på tv. En hel verden ble vitne til opprørerne som gikk mot politiet i den greske hovedstaden torsdag 11 mars. På disse sidene kan man lese mer om demonstrasjonene og se bilder:

NRK

DAGBLADET

Til slutt vil jeg bare påpeke at vi virkelig fikk lukten av demonstrasjonen da vi kom hjem senere på dagen. Tåregass hadde blitt brukt like utenfor hotellet vårt og jeg skal si det reiv i neseborene.

Her er en video fra demonstrasjonen. Se den, så forstår du hvorfor vi dro vekk fra de verste strøkene.

FILMANALYSE: THE TRUMAN SHOW

The Truman Show er filmen om realityserien ved samme navn. Jim Carrey har hovedrollen som Truman, mannen som vokser opp  i en fiktiv by hvor alle innbyggerne, ja selv hans nærmeste, er skuespillere. Filmen går under komediesjangeren og kom ut i 1998. Det er mye symbolikk i bildet – men hva slags symbolikk er dette og hva refereres det til? Og hvilke metaforer kan vi finne? I denne analysen skal jeg gå nærmere inn på denne problemstillingen, et handlingsreferat av filmen og dens oppbygging og min egen tolkning/drøfting av filmen.

Handlingsreferat

Truman lever sitt gode liv i en by som egentlig ikke eksisterer. Den ligger godt plantet i Hollywood, kapslet inn som verdens største filmstudio, og er et av to byggverk som kan sees fra verdensrommet. Truman er en vanlig kar med jobb og kone som lever i den lille byen Seahaven. Alt virker perfekt, sett bort i fra at alt og alle er falske. Truman selv er den eneste ene som ikke vet at livet hans er et realityprogram som vises 24 timer i døgnet over hele verden. 5000 kameraer overvåker Truman og det han foretar seg, derav mesteparten er bestemt av et manus på forhånd. (Clark.L. 2009) Hvor han bor, hvem han kjenner, hvem han elsker, hvem han hater; alt står nedskrevet. En dag begynner plutselig Truman selv å fatte mistanke. En lyskaster detter ned fra himmelen og en heis viser seg å være en dør inn til et pauserom. Han forstår at han ikke er paranoid, men at noe uvirkelig faktisk er virkelig. Muligheten for å komme seg vekk fra Seahaven blir den første, store scenen som ikke står i manus og det blir en evig kamp for skuespillerne å finne han igjen. Hvor ender egentlig Truman opp, i Seahaven eller i den virkelige verden?

Filmens oppbygging

Når det kommer til oppbyggingen av filmen blir vi vitne til den typiske Hollywood-dramaturgien. Regissøren av serien introduserer oss for «The Truman Show» og hovedpersonene forteller oss litt om sitt syn på filmen. Samtidig står det under hvem de spiller og hva de heter i virkeligheten (her: i filmen). Anslaget forteller oss at Truman er den eneste i showet som ikke vet at alt er skuespill, altså hovedkonflikten. Det at vi får vite at alt er falskt og ikke han gjør at vi forstår at Truman vil finne ut det samme, spørsmålet er bare når. Spenningen går ørlite gran opp før den daler ned igjen og holder seg flat for en lengre periode. Når vi kommer til komplikasjonen går spenningskurven litt opp igjen , dette kaller vi for opptrapping. Truman får inn noen rare signaler på radioen sin og plutselig hører han at de snakker om han og hvor han beveger seg. Da fatter han mistanke, og senere, når han  oppdager at heisen egentlig er et pauserom har vi fått et vendepunkt, også kalt «point of no return». Da blir vi introdusert for en ny konflikt; hvordan komme seg vekk.  Spenningen stiger og stiger, og når han står foran døren til virkeligheten er klimakset på topp. Går han ut gjennom døra eller ikke? Når det spørsmålet er besvart har vi fått en konfliktløsning etterfulgt av en avslutning, altså en resolusjon.

I filmen er det også flere plottlinjer, det vil si flere handlingsforløp som går ved siden av hverandre. Eksempler er når Truman sitter og spiser frokost. Da vises et program om serien samtidig. Programlederen snakker med skaperen av serien, Christof og øverst i hjørnet ser vi et lite bilde av Truman som viser hva han gjør slik at alle får med seg serien samtidig som det vises noe annet. Et annet eksempel er de gangene hvor det skjer noe spennende, som når Sylvia og Truman kysser. Da får vi korte scener hvor vi ser de som ser på serien og enkelte ganger også vite hva de syns om det de ser på skjermen.

Lyden er brukt på en måte som gjør at den passer til stemningen. I scenen hvor Truman gjenforenes med faren sin, på broen ,er det en litt trist, men samtidig lykkelig melodi som fades opp i det Truman klemmer faren sin. I akkurat denne scenen er også et annet virkemiddel brukt; tåke. Ellers bygger musikken seg opp i spennende hendelser og scener. Enkelte ganger ligger musikken lavt i bakgrunnen uten at man egentlig legger merke til den. Da refereres det blant annet til scenen hvor Truman har parkert bilen og skal gå til jobb. Han møter på hyggelige mennesker og en munter melodi ligger lavt, og nesten uhørbart i bakgrunnen.

Tolkning/drøfting av filmen

Hva slags symbolikk er det i filmen og hva refereres det til? For å starte et sted skal det sies at det er en del symbolikk i The Truman Show. Med tanke på at Seahaven er det «perfekte» sted kan vi sammenlikne den med Edens hage, et sted det er godt å være. Samtidig var det slik at Edens hage hadde en hersker og det var Gud. Seahaven har også sin egen hersker, produsenten av showet, Christof (Aasan. J.O. 2009) Gud bor i himmelen hvor han har oversikt over alt som skjer, Christof bor også i høyden, rettere sagt i månen, hvor han får oversikt over alt som skjer ved hjelp av de 5000 kameraene som er plassert rundt omkring. Det at Christof plasserer Truman i ulike konfrontasjoner og sammenhenger kan sees på som at det var skjebnen som bestemte at det skulle skje, det var Guds vilje. Da kan vi si at det refereres til skapelsen, hvor Gud skapte mennesket.

Hvilke metaforer kan vi finne? Ved å se på hovedtemaene i filmen kan vi også finne metaforer. Det første temaet å nevne er «En verden i en verden». Nærmere forklart vil det si at Truman bor i en «verden» som ligger i det vi kjenner som verden. Dette vet vi fordi vi ser på tv at han bor i et filmstudio, mens Truman derimot vet ikke om det er annet liv der ute, utenfor hans «verden». Vi kan se på det på lik linje med at vi i denne verden ikke vet om det er annet liv utenfor vår verden, om det finnes en annen verden. Truman kan ikke se hele bildet, det kan ikke vi heller. For eksempel om det er et liv etter døden eller ei, det vet ingen.

Det andre temaet som nevnes er «Frykt». For å oppnå noe spesielt eller komme seg gjennom livet er hvert menneske nødt til å overvinne sin personlige frykt . Blant annet frykten for å mislykkes, føle smerte, tape osv. Disse eksemplene og mer til er med på å hindre mennesket fra å nå målet sitt, det samme gjelder for Truman. Han har vært redd for vann siden faren forsvant på sjøen, og det hindrer han fra å finne ut hva som er på den andre siden. Han ønsker å oppdage verden, men frykten for å være på sjøen holder han tilbake. Sjøen i seg selv kan også sees på som en metafor av hindringer med stormer, bølger, haier og at den i seg selv er kolossal.

Nå skal vi ta del i filmens tredje og siste tema som dreier seg om å holde ut. Dette innebærer alt fra forpliktelser til å ikke gi opp. Spesielt sistnevnte er en viktig del av Trumans voksne liv. For å overvinne frykten mot vannet må han fortsette arbeidet og ikke gi opp, selv hvor tøft det enn er. Det skader aldri å prøve to ganger, og før eller siden vil han lykkes. Det er ingen som kan stoppe han, annet enn han selv. Når han endelig tør å krysse havet har han overvunnet frykten og forhåpentligvis når han målet med å finne det han tukter etter på den andre siden.

Vi kan også se på navnet Truman som en metafor. Vi hører det som True-man når det uttales og det er akkurat det han er. Han nekter å la verden bestemme hvem han er, det er det bare Truman selv som kan avgjøre. (McGaffin. T. 2007)

TERNINGKAST:

KILDER brukt i denne analysen:

Clark. L. «How’s it going to end?». 2009.

Funnet: 25.01.10

DOKUMENT

Aasan. J.O. «Filmanalyse-The Trumanshow».  2009

Funnet: 25.01.10

http://slideset.blogspot.com/2009/03/filmanalyse-truman-show.html

McGaffin.T.  «The Trumanshow»- A metaphorical analysis». 2007

Funnet: 25.01.10

http://ezinearticles.com/?The-Truman-Show—A-Metaphorical-Analysis&id=646248

Journalisten, reklameskaperen og kommunikatøren

Journalister, reklameskapere og kommunikatører har alle oppgaver som både er nokså like hverandre og nokså forskjellige. Som en start kan vi si at alle tre yrkene har med tekstjobbing å gjøre.  De informerer alle også om forskjellige type saker, Journalisten om en hendelse, reklameskaperen om et produkt og kommunikatøren skal informere samfunnet om alt fra forsinkelser hos NSB til å svare på kritikk mot organisasjonen. På den annen side kan også arbeidsoppgavene være veldig forskjellig mellom disse. For en journalist er ingen arbeidsdager like og man jobber som oftest selvstendig. En reklameskaper derimot sitter som regel sammen med andre og har idémyldring i forhold til å markedsføre et nytt produkt på best mulig måte. Kommunikatøren på sin side har som oppgave å spre informasjon nedover i organisasjonen. Deres dag ser nok så lik ut sett bort i fra at informasjonen de skal sørge for å gi videre kan se nokså ulik ut fra dag til dag. Av dette kan man se at det både er likheter og ulikheter blant disse tre yrkene.

Mitt ønske for fremtiden er å jobbe med noe innenfor media og kommunikasjon så av disse tre yrkene ville jeg så klart valgt journalist. Da ville jeg ha jobbet i en stor avis, et kvinnemagasin som gjør det veldig bra eller kanskje på tv-skjermen? noen av de vi ser på nyhetene hver dag har jo journalistutdanning, så hvorfor ikke? Jeg syns det virker utrolig morsomt og ikke minst spennene og det er ikke noe som frister meg mer. Kommunikatør er det yrket jeg aldri kunne tenkt meg å ha. Det virker overhodet ikke interessant, det vil si, det ligger virkelig ikke for meg. Det er journalist i en eller annen form jeg vil bli og det er grunn nok i seg selv til å ikke bli aktør, mener jeg!

Sykkelgutten er ustoppelig

Is og slaps gjør bakken glatt, men verken isete føre eller kaldt vær hemmer gutten fra å bruke sykkelen på sin skolevei.

TEKST OG FOTO AV ANNELINE G. RØLSÅSEN

Carl Jørgen Sætre (17) er litt av en hardnakket fyr. Siden han startet på videregående for drøyt ett og et halvt år siden har han nøyd seg med å bruke sykkel som sitt daglige fremkomstmiddel til og fra skolen. Han har trosset vær og vind og mang en regnskur i løpet av de mange turene og returene han har hatt. Man skulle kanskje tro at minusgrader og isete vei ville føre til sykkelen ble tatt inn for vinteren, men der må dere tro om igjen.

Du har valgt å bruke sykkelen som ditt fremkomstmiddel i hverdagen, hele året rundt. Hvorfor benytter du deg ikke av busstilbudet på hjemstedet ditt? Oi, det er det mange grunner til.

- For det første, man står mye friere og trenger ikke dra hjemmefra på det tidspunktet det passer bussen. For det andre så er det en fin mulighet til å få litt gratis trim, og dessuten sykler jeg jo sammen med en kompis så da blir det også sosialt.

Sykler du slik som forholdene er nå, med tanke på snø og slaps?

- For øyeblikket er sykkelen min på service på grunn av noen ødelagte bremser, så svaret her er nei, men det har ikke noe med føret å gjøre altså!

Hvordan kommer du deg til og fra skolen da? Du har kanskje busskort for tiden?

- Jeg er så heldig at jeg har en mamma som er så snill at hun bringer og henter meg et par ganger i uken. De dagene hun ikke har mulighet tyr jeg til pappa og de dagene ingen av dem kan tar jeg beina fatt. Bussen unngår jeg så langt det er mulig og derfor er jeg “dessverre” ingen eier av et busskort fra Ruter.

Det er tydeligvis veldig viktig for deg å sykle. Hvordan vil du rangere det på en skal fra 1-10?

- Helt klart en 8′er, noe som vil si at det er nokså viktig for meg. Det er effektivt og raskt og for en travel person som meg er det det beste alternativet.

Har du noen tips til andre som gjerne kunne tenke seg å sykle til skolen hele håret, men som kvier seg på grunn av glatt føre?

- Det er klart. Jeg har en fantastisk regel knyttet til nettopp det å sykle hele året, jeg kaller den «De tre F’ene»: Forhold, føre og ferdighet. Med andre ord, hvis det er såpeglatt og du ikke har piggdekk eller erfaring med med sykling glatt vei bør du kanskje finne deg et annet alternativ, ihvertfall på vinterstid. Mens jeg, derimot, har piggdekk og erfaring så det holder. Jeg er egentlig ganske tøff så jeg kan sykle uansett vær og vind.

Et siste spørsmål; hvordan hadde du kommet deg til skolen i dag om sykkelen hadde vært i god stand?

- Dumt spørsmål. MED sykkelen selvfølgelig! Som sagt sykler jeg hele året og det er ingenting som kan stoppe meg fra det (foruten om denne servicen da så klart), jeg er ustoppelig.

VALGKAMPENS TWITRING (publiseres etter oppfordring fra lærer)

Av Anneline Rølsåsen 21.09.2009 Kilde: Frogn Avis

Det har i det siste vært stort fokus på statsministerkandidatene og deres bruk av twitter. Jens Stoltenberg vant kampen om valget og er igjen blitt Norges statsminister, men hvem av kandidatene har egentlig klart oppgaven med å betjene en twitterkonto og vunnet kampen om twittervalget 2009? Frogn Avis har snakket med to elever som har tatt opp nettopp dette temaet.

(Frogn VGS) Ivar Andreas Fjær (16) og Patrick Werner (17) er begge elever ved Frogn Videregående skole og har faget Medie- og informasjonskunnskap som valgfag. De siste ukene har klassen hatt prosjekt om sosiale medier i forhold til valget som skal munne ut i en presentasjon for resten av elevene. Guttene valgte å sette seg inn i problemstillingen «Hvilken av de tre statsministerkandidatene er det egentlig som formidler informasjonen best og som har skjønt hvordan man skal bruke en twitterkonto for å nå inn til velgerne før valget 2009?» For å kunne svare på problemstillingen påtok de seg en stor oppgave ved at de måtte sette seg inn i de tre statsministerkandidatenes enkelte profiler på Twitter, et gratis nettsamfunn hvor man kan poste oppdateringer på direkten, og analysere hver enkelt oppdatering som Jens, Siv og Erna hadde på profilen sin. – En krevende oppgave, mener Ivar.

Ikke overraskende

- Oi Patrick, sjekk her a! roper Ivar til klassekameraten som sitter bare noen fotlengder unna. Patrick aker seg bortover på kontorstolen og Ivar peker ivrig på skjermen. De er inne på Siv Jensen sin Twitter-profil og de ser at hun ikke har hatt noen oppdateringer, eller såkalte «Tweets» som det heter, siden sist gang de sjekket og i dag er dagen hvor fremføringen skal finne sted. Verken Ivar eller Patrick er spesielt overrasket. – FRP har jo ikke akkurat satset på å bruke Twitter så aktivt under valgkampen så det er jo kanskje ikke så rart, sier Patrick og smiler skjevt. Derimot har Høyre og Arbeiderpartiet virkelig gått inn for å bruke Twitter i valgkampen og begge guttene er enig om at dette er lett å tyde utifra det som står skrevet på profilene.

Erna – Twitterdronninga

Etter mye jobbing har de kommet i havn med analyseringen og av resultatet fremkom det at Erna Solberg var den desidert beste til å «Twitre». – Hun hadde over 400 tweets og hadde svart på politikkrelaterte spørsmål fra Twitrere landet rundt. Ja, man kan faktisk kommentere andres oppdateringer og det var det mange som hadde benyttet seg muligheten til hos Erna. Mye mulig at hun hadde så mange spørsmål nettopp fordi hun svarer, noe de to andre kandidatene ikke så ut til å gjøre. Ivar viser frem alle de tre profilene og man kan se stor forskjell på de. Plutselig får journalisten selv øye på noe som forundrer henne. Av profilen til Jens Stoltenberg kunne man se at han hadde mange tusen flere «followers», de som følger deg på Twitter, enn Erna, hvordan kunne Erna da vinne Twittervalget? Patrick har allerede en god forklaring på forundringen til den unge journalisten. – Å ha få followers betyr ikke at folk ikke følger med deg på Twitter. Det er ikke et krav at man må følge en person for å lese oppdateringene ens. Jeg tror kanskje at Jens har flere enn Erna fordi han er Statsminister. Kan ikke det stemme da? Ivar nikker bekreftende før han ser på klokka si. – Shit, 5 minutter til vi skal presentere!

Vellykket operasjon

- Takk for oss! avslutter Patrick og blir møtt med applaus fra klassen. De fleste har bare positive tilbakemeldinger, pluss noen ting som kunne vært bedre, og gutta er veldig fornøyd med framføringen. – Det gikk jo kjempebra, utbryter Ivar og Patrick i kor. De syns det har vært et spennende prosjekt, men på den annen side er de veldig glade for at det er over. Neste fagdag venter et journalistisk produkt, men det venter guttene med å diskutere til den tid kommer. Kanskje blir Twitter også brukt ved neste valg? Den som venter får se.

HVA ER TWITTER?

Twitter er et gratis nettsamfunn hvor alle kan registrere seg. Brukere kan sende og lese andre brukeres oppdateringer, Tweets, som er tekstbaserte meldinger på opptil 140 ord.

De som «følger» deg kalles followers og de du «følger» står oppført under following på din profil.

Ordet tiwtter betyr kvitring, som i fuglekvitring. I 2008 var omlag 20 000 nordmenn registrert hos twitter.com

(Kilde: Wikipedia.no/twitter)

Ekskursjon hos VG og Aftenposten

Mandag 26.11 var det endelig duket for et aldri så lite besøk hos Norges to største aviser, VG og Aftenposten. Et par og tyve blide mediaelever møtte opp i Akersgata 55 i Oslo, spente og klare for å invadere VG sitt kontor i 9 etasje (noe som føltes veldig høyt for undertegnede). Vi ble tatt med inn i et lite konferanserom hvor to medarbeidere i VG, en mann og en dame, holdt foredrag for oss. Vi fikk vite litt om hva de finansierer på sine nettsider, deriblant Nettby og FanThomas, hvorav sistnevnte var velkjent for de fleste. At de skulle få ny menylinje dagen etter var også en del av informasjonen som ble oss formidlet. Vi ble gitt muligheten til å stille og svare på spørsmål, men ikke så altfor mange fikk seg til å gjøre det, blant annet jeg. Allikevel var det andre som tok seg friheten til begge deler og det skal de ha skryt for. Mitt mål er å bli litt mer frempå, så takk for at dere er forbilder for meg!

Etter et noe skuffende opplegg, etter min mening, hos VG var det tid for en real lunsjpause og det er jammen ikke lett å vite hvor man skulle gå når man er på et sted hvor det bugner av kaféutvalg. Christine, Christina og jeg tumlet rundt i den turbulente byen til vi til slutt endte opp på selveste Oslo City, what a surprise! Det ble baguette på alle tre og vår tumling endte med at vi fikk litt dårlig tid og kom ett minutt for sent til Aftenposten. Heldigvis kom det en veldig hyggelig dame og hentet oss slik av vi fikk ta del i opplegget sammen med de andre klassekameratene våre. Den samme hyggelige damen som hadde hentet oss viste oss en video med bilder fra forskjellige hendelser som har berørt menneskeheten opp gjennom de siste årene. Det vekket noen tanker, ihvertfall hos meg, og det var ikke alt som var like hyggelig å se bilder av. Vi ble spurt om hva vi husket å ha sett bilder fra og da tok jeg meg sammen, rakk opp hånda da ingen andre jenter gjorde det og svarte. Da følte jeg meg litt bedre med tanke på at jeg ikke er så glad i å rekke å svare på spørsmål i timen, 1-0 til meg!

Senere skulle vi delta i et fiktivt spill hvor vi ble delt i redaksjoner. En datamaskin valgte ut hvem som skulle være sammen i hver redaksjon, noe som vil si at det var 100% tilfeldig hvem man kom sammen med. Jeg endte på Rosa Redaksjon med blant annet Vetle og Martin og jeg fikk min egen HP PDA. Den hadde touch-skjerm og en egen liten pinne til å trykke med, det likte jeg veldig godt. På denne lille alt-i-et mobilen fikk vi meldinger og ble oppringt med oppdrag vi skulle utføre for vår redaksjon. Jeg ble sendt ut for å gjøre et intervju med en «helt» og jeg måtte hjelpe til med å lage forside til avisen. På denne måten fikk man virkelig føle hvordan det er å jobbe som journalist og hvilket press det faktisk er. Du har deadliner på det du skriver og det skjedde at jeg ikke rakk å hente en faks jeg fikk tilsendt fordi tiden gikk ut. Litt stressende ble det så klart, men det er jo akkurat slik det er i det virkelige journalistyrket. På slutten viste den hyggelige damen fram alle redaksjonenes forsider og det var flere ulike. Hun kommenterte hva som var bra og hva som var mindre bra, hvis det var tilfelle, på hver enkelt forside og det gav meg et inntrykk av at hun hadde glede av å lede oss gjennom denne «leken». Hele opplegget hos Aftenposten var så utrolig bra. Det ble en stor kontrast til VG, som holdt et middelmådig foredrag om sin hjemmeside og oppsett, og jeg blir nesten litt flau på deres vegne; de burde virkelig tatt seg en tur til Aftenposten!

Jeg kan konkludere med at denne ekskursjonen har vært lærerik såvel som morsom og jeg anbefale alle, også de som ikke har mediafag, å dra til Aftenposten. Ikke bare er det gøy, men det er også en erfaring rikere og du får muligheten til å utforske journalistyrket og samarbeide med andre som du kanskje ikke er så vant til å arbeide med til vanlig. VG sitt besøk kan man kanskje spare seg inntil de får seg et noe bedre opplegg og forbereder seg på å holde foredrag. Jeg skal ikke klage, informasjonen var fin å få den, men det er vel kanskje det å se hvordan man jobber med skriving på data og hvordan det ser ut når artikkelen er skrevet ferdig som ville vært sentralt å se på når man dro hit. Skulle jeg bedømt de to avisene etter opplegg ville nok VG fått en nøytral 4′er mens Aftenposten på den andre siden ville fått en svak 6′er. Det eneste som trekker dem ned var at det ikke varte lenger, det var jo så bra! KORT oppsummert så har denne dagen vært upåklagelig, sett at vi regner «dagen» etter klokken 12.30. Det var det jeg rakk for denne gangen. På gjensyn!